Placeholder image

Bakgrunnen for boken

"Nakenape" skrev seg selv. Den ville bli skrevet. Det begynte med et bilde av en rik, hvit fyr på kne med gevær i hånden, trofe foran seg, og afrikanske bærere bak seg - som om bildet var tatt i 1890. Men dette var tatt i 2013, og jeg tenkte "Oi! Hva er galt med det bildet?!!"
– og minutter etter var jeg i gang. Etterhvert forsto jeg at å reise kloden rundt for å jakte "de fem store" blir regnet som helt normalt blant rike vestlige jegere. Det arrangeres opplevelsesturer for denslags. Hvorfor det? Er dette kjærlighet til naturen, eller er det konsum? Uansett var hovedpersonen klar.

Når man skrive sin første roman, bør man helst velge riktig historie. Jeg hadde en liste på fem-seks ideer på blokken, men alle ble satt på vent til fordel for "Nakenape" Mange forfattere debuterer med krim, oppvekstromaner, eller historier hentet fra deres egen virkelighet. Det ville ikke jeg. Jeg satte meg som (vanskelig) mål at min første bok skulle være usedvanlig, samt 100% ren, fri fantasi. En kreativ utfordring større enn jeg noengang har hatt. Den skulle først og fremst være en god historie som alle fra 12 til 92 kunne sette pris på.

Historien er det viktigste

Litteratur som starter i ingenting, og slutter i ingenting er ikke helt min greie. Jeg liker den gode historien. Historier som kan underholde folk, uten å kreve noe mer av leseren. Men under den gode historien i "Nakenape", ønsket jeg en dypere lag som man kan filosofere, tenke og fundere på. En bok med spørsmål og påstander til diskusjon og tanke. Dermed kunne det bli en bok for alle typer lesere.

Mennesket er hekta på kontroll.

Nakenape handler om å tro man har full kontroll og er kongen på haugen, for så å miste kontrollen totalt og overraskende. Vi mennesker prøver nemlig å kontrollere alt vi ser, fra minste detalj, til største fenomen. Derfor blir vi alltid like himmelfalne når virkeligheten biter oss, og viser at vi ikke har kontroll i det hele tatt: Vi blir påkjørt av bussen, blir skilt når vi minst venter det, mister jobben, får kreft, blir ranet, kolliderer eller blir rammet av flom. Shit happens med alle hele tiden. Men vi lærer aldri at kontroll er en illusjon. Vi klarer aldri å slippe taket. I stedet innretter vi oss raskt etter de nye omstendighetene, og fortsetter kampen for full kontroll, uten at vi noengang vil oppnå det. Dette fantastiske overlevelsesinstiktet er essensen vår. Det er derfor vi har blitt så mange. Det har skapt illusjonen om at vi faktisk har kontroll, men det er fortsatt bare en illusjon.

Nå skal vi kontrollere hele planeten.

Som politiker er jeg naturligvis samfunnsengasjert, og naturvern og miljø har alltid vært interessant og viktig - uten at jeg på noen måte er en storbruker av skog og mark. Men nå skal vi ikke bare kontrollere villdyr, mattilgangen, elvene og naturen. Nå skal vi jammen kontrollere hele klimaet på planeten også. Selv om vi egentlig ikke kan kontrollere så mye som en liten tordensky engang. Der er vel tidenes mest overambisiøse prosjekt. Som ikke fungerer.

Klimakampen har fellesstrekk med religion.

Mennesket har opphøyd seg selv til gud som kan kontrollere alt. Vi synder ved å forurense og undergangen er nær. Men hvis alle gjør bot og bedring kan vil finne frelse, og få en ny og bedre verden. Hvor motvillige klimamenigheten er til kritisk tenking, og hvordan de behandler skeptikere (eller kjettere) er også et religiøst trekk. Motviljen mot falsifisering er utrolig antivitenskaplig – noe som er et paradoks for en bevegelse som hevder å være vitenskaplig.

«Nakenape» gir ingen svar.

Den har ingen absolutter og ingen fasiter. Det er en historie til undring. Det kan være en historie om metamofose og gjenfødelse gjennom opplysning etter nesten-Buddhistisk tro. Det kan være en bok om jorden og miljøvern. Men det kan også være en historie om flaks og tilfeldigheter. Jeg håper debatten aldri stopper.